Kultur, utvikling, landets plass i den moderne verden bestemmes ikke bare av dens nåværende tilstand og posisjon, men også av innflytelsen som historien har hatt. Betydelig og avgjørende historisk utvikling i Norge får uavhengighet fra Danmark og etableringen av den norske grunnloven.
Norges vedtakelse av hoveddokumentet til staten har skapt en virkelig demokratisk kultur som understreker stemmeretten og opphør av arvelig makt. Selv om den grunnleggende loven i riket har blitt endret siden opprettelsen i 1814, er det fortsatt en forutsetning for et demokratisk politisk klima i dette landet.
Konsekvenser av revolusjoner
Som mange andre grunnleggende dokumenter fra europeiske land som ble vedtatt i Europa mellom 1789 og 1814, var den norske grunnloven av 1814 mer eller mindre revolusjonerende.
Rikets uavhengighet var resultatet av slutten av Napoleonskrigene.
Hoveddokumentet til landet skyldtes vedtakelsen av USAs uavhengighetserklæring av 1776 og revolusjonen i Frankrike i 1789. Den norske grunnloven, som ble skrevet av Christian Magnus Falsen og Johan Gunder Adler, ble også påvirket av Spanias hoveddokument i 1812.
Sammenlignet med mange andre konstitusjoner som ble vedtatt i 1787-1814, kan nordmannen beskrives som "moderat revolusjonerende."
Bærekraften for den norske grunnloven
Det som gjør kongedømmet fra 1814 virkelig spesiell, er at det aldri har blitt opphevet på to århundrer.
Nesten alle grunnlovene som ble vedtatt i Europa i løpet av de revolusjonære årene ble opphevet eller gjennomgått sterke endringer. Bare hoveddokumentene til Norge og USA forble mer eller mindre intakte.
Konstitusjonelle endringer
Strengt tatt holdt ikke den norske grunnloven, i den form den ble vedtatt ved Aidswall 17. mai 1814, lenge. 4. november 1814 stemte Stortinget for å endre den seks måneder lange grunnloven.
I forbindelse med disse endringene fikk Norge lov til å opprette sin egen nasjonale bank - Norges Bank. Stortinget stemte også for at det norske språket fortsatt skal brukes i grunnloven og regjeringsdokumenter. Denne norske grunnloven av 4. november 1814, seiret i det meste av 1800-tallet.
Den norske grunnloven fra 1814 var et produkt av sin tid. Etter hvert som det norske demokratiet utviklet seg, begynte noen deler av det å se mer og mer foreldet ut. For eksempel hadde kongen i utgangspunktet rett til å utnevne medlemmer av rådet som bare var ansvarlige overfor ham, og de kunne ikke velges fra medlemmer av det norske parlamentet. Med etableringen av parlamentarisme i 1884 ble rådet faktisk valgt ved stortingsvalg.
Våren 2012 vedtok Stortinget en viktig grunnlovsendring - separasjon av kirke og stat. Formelt sett gjorde dette Norge til en sekulær stat uten offisiell religion, mens den norske kirke fremdeles er nevnt i grunnloven.
innhold
Dokumentets moderne tekst (som endret i 2018) består av 121 artikler, kombinert i kapittel A til F.
Rikets grunnlov er satt på norsk, i tillegg er det kopier på noen europeiske språk. Den norske grunnloven på russisk kan også finnes om ønskelig.
Kapittel A består av artiklene 1 og 2, som sier at Norge er et fritt, uavhengig, udelelig rike med et begrenset og arvelig monarki. Statens verdier er "den kristne og humanistiske arv, demokrati og rettsstat og menneskerettigheter."
Kapittel B er viet til kongen (eller dronningen), kongefamilien, statsrådet og Norges kirke. Den består av artiklene 3-48.
Kapittel C (artikkel 49-85) omhandler Stortinget og borgernes rettigheter.
Lovgivende makt tilhører Stortinget, som består av ett kammer med 169 medlemmer, som velges hvert fjerde år i frie og hemmelige valg. Alle borgere i staten som er 18 år og eldre har stemmerett. Artikkel 50 garanterer denne retten til menn og kvinner.
Kapittel D (artikkel 86-91) omhandler rettssystemet.
Kapittel E (art. 92-113) skisserer forskjellige menneskerettigheter.
