Arbeidsledighet er arbeidsledighetens tvangsledighet som stammer fra en stadig forstyrret balanse mellom tilbud og etterspørsel i arbeidsmarkedet. Man kan skille slike moderne typer som frivillige (friksjonelle), strukturelle, sykliske, teknologiske, sesongmessige, skjulte og andre.
På grunn av forskjellige faktorer samsvarer ikke alltid nivået med offisiell arbeidsledighet med virkeligheten, fordi latent arbeidsledighet (og beboere på landsbygda fra overbefolkede regioner tilhører også denne kategorien) er mye større i omfang enn alle andre typer. Samtidig tar ikke offisiell statistikk hensyn til blant de arbeidsledige de som har sluttet å lete etter arbeid (ikke registrerer seg på arbeidsutvekslingen), så vel som de som ikke ønsker å jobbe i det hele tatt (det er omtrent 1-2 millioner slike mennesker i store utviklede markedsland)). For offisiell statistikk eksisterer disse menneskene rett og slett ikke. Alt dette påvirker en betydelig underdrivelse av arbeidsledigheten.
Av stor betydning er beregningen av arbeidsledigheten. Denne verdien beregnes for å bestemme mengden av innenlandske produkter som tapt for den nasjonale økonomien i forbindelse med den. For økonomer uttrykker Oukenes lov etterslepet av det faktiske volumet av BNP fra potensiell verdi.
Den amerikanske forskeren A. Ouken klarte å bevise eksistensen av en sammenheng mellom volumet av det totale produktet og arbeidsledigheten. Dette forholdet kalles Oakens lov. I følge denne loven er volumet av nasjonalproduktet omvendt proporsjonalt med antall arbeidsledige i landet. Når arbeidsledigheten øker med 1%, synker verdien av det reale BNP med minst 2%. Siden naturlig arbeidsledighet er uunngåelig og permanent, tas det bare hensyn til overskytende arbeidsledighet for å beregne etterslepet i volumet av nasjonalproduktet. Denne siste arten er forresten for tiden karakteristisk for mer utviklede land.
For å vurdere nivået av naturlig arbeidsledighet er det vanlig å ta en verdi som tilsvarer 6% av det totale antall funksjonshemmede. Tidligere, for rundt 30-35 år siden, ble den bestemt til 3%, noe som indikerer at arbeidskraftens mobilitet har økt (dette fører til en økning i frivillig arbeidsledighet) og frekvensen av vitenskapelig og teknologisk fremgang har økt (dette øker strukturell arbeidsledighet). Nå for tiden overstiger den samlede arbeidsledigheten, som regel, det naturlige nivået, noe som i følge Oakes lov fører til tap av deler av BNP i markedslandene.
Samtidig demonstrerer Oukenes lov også et omvendt forhold. Essensen er at antallet arbeidsledige vil være uendret og ikke overstige den naturlige verdien, med forbehold om en årlig økning av det nasjonale produktet på minst 2, 7%. Hvis makroøkonomiske parametere ikke klarer å overvinne barrieren på tre prosent, vokser arbeidsledigheten i landet.
Det er verdt å merke seg at Oukenes lov ikke er en streng regel, som absolutt følges under alle omstendigheter. Snarere er det en trend som har sine egne begrensninger for hvert land og tidsperiode.
Økningen i arbeidsledighet har følgende negative konsekvenser: det er underutnyttelse, svekkelsen av landets arbeidspotensial, livskvaliteten blir dårligere, presset på lønn øker, samfunnets utgifter for å endre karriereveiledning eller gjenopprette yrkesstatus vokser, og antall lovbrudd øker.
De viktigste faktorene som påvirker arbeidsledigheten er følgende:
- organisatorisk og økonomisk - tilstanden til arbeidsmarkedsinfrastrukturen, en endring i organisatoriske og juridiske former for organisasjoner og foretak, privatisering, strukturelle endringer i økonomien;
- økonomisk - inflasjons- og prisnivået, akkumuleringsgraden, staten investeringsaktiviteten befinner seg i, finans- og kredittsystemet og nasjonal produksjon;
- teknisk og økonomisk - graden av vitenskapelig og teknisk fremgang, forholdet mellom tilbud og etterspørsel i forskjellige områder av arbeidsmarkedet, strukturelle endringer i økonomien;
- demografisk - en indikator på fruktbarhet, dødelighet, alder og kjønnsstruktur i befolkningen, forventet levealder, retninger og volum av migrasjonsstrømmer.
