Medienes funksjoner i politikken i dag er enorme og mangefasetterte, noe som gjør at vi kan snakke om media som en annen gren av regjeringen. Å være en direkte distributør, en bærer av viktig informasjon, de har en ganske kraftig grad av innvirkning på massene. Takket være dette utfører de forskjellige oppgaver og tilegner seg forskjellige funksjoner.
Media mottar, behandler og kommuniserer først informasjon om de viktigste hendelsene for myndighetene og folket. I dette tilfellet snakker vi om informasjon som inneholder blant annet en vurdering og kommentarer og utstyrt med sosial betydning. Disse mediefunksjonene kalles informasjonsmessige.
Av stor betydning er metoden for innhenting (fragmentert eller sekvensiell) og kvaliteten på informasjonen. Kvalifiseringen av videre handlinger fra politiske agenter avhenger av dette. I dette tilfellet snakker de om de pedagogiske oppgavene som står overfor informasjonsbærere og formidlere. Medienes funksjoner inkluderer selvfølgelig ikke en dyp og systematisk assimilering av kunnskap. Det er spesielle institusjoner for dette. Likevel er medias utdannelsesfunksjon ganske stor. Den spredte informasjonen påvirker dannelsen av visse synspunkter og standpunkter, utvider vurderingen og de kognitive evnene til innbyggerne.
Det skal bemerkes at de pedagogiske og sosiale funksjonene til media har et ganske nært forhold. Dessuten blir førstnevnte ofte til sistnevnte. Under politisk sosialisering forstås assimilering av en person av visse normer, atferdsmønstre, eventuelle verdier. Takket være denne assimilasjonen foregår tilpasning til den sosiale virkeligheten. I samsvar med mottatt informasjon begynner befolkningen å danne seg en mening om partiene, parlamentet, regjeringen og andre maktinstitusjoner, samt om menneskers kulturelle og økonomiske liv.
Av stor betydning i samfunnsutviklingen er slike mediefunksjoner som kontroll og kritikk. I noen land skiller media og formidlere av informasjon seg ut fra en viss ubegrenset art av deres anlegg. Videre er kontrollfunksjonene til mediene i slike stater veldig effektive, fordi det ikke bare er en juridisk, men også en moralsk vurdering av visse hendelser eller personer. I disse tilfellene fungerer lover og opinionen som evalueringskriterier.
I demokratier foregår direkte kontroll av medieaktiviteter bare i ekstreme tilfeller, nødssituasjoner (for eksempel under krigen). I andre situasjoner er medienes aktiviteter ganske uavhengige. Dessuten, ofte takket være gjennomføringen av journalistiske undersøkelser, dannes spesielle parlamentariske kommisjoner, avgjørelser som er av stor betydning for samfunnets liv, og kriminelle prosesser begynner. Ifølge mange analytikere er kontrollfunksjonene til media spesielt nødvendige med svekket opposisjon eller ufullkommenhet fra statlige kontrollinstitusjoner.
Den mest manifesterte journalistiske aktiviteten i demokratiske land. Media anses i dag som en integrert del av mekanismen for demokratisk fungering. Massemedier gir representanter for forskjellige grupper muligheten til å uttrykke sin mening offentlig, til å søke og samle likesinnede, forene dem med en felles tro og mål og å representere tydelig artikulerte interesser i opinionen. Med andre ord er media på en måte de røttene som enhver politisk struktur får sin vitalitet gjennom. Når man vurderer massemedias rolle i statens offentlige liv, må man huske på kompleksiteten og allsidigheten til denne strukturen, som igjen har stor innvirkning på oppgavene som dette instituttet utgjør.
