Leo Ginzburg var en fremragende sovjetisk oversetter og publicist. Etter å ha gått gjennom gruene fra andre verdenskrig, forteller han i bøkene sine om smertene som en hel generasjon måtte tåle. Men hovedaktiviteten hans var oversettelse av verk fra tysk til russisk.
biografi
Lev Vladimirovich Ginzburg ble født 24. oktober i 1921 i Moskva. Familien hans var ganske vanlig for den sovjetiske intelligentsia, faren jobbet som advokat. Lev Vladimirovich deltok som barn i et litterært studio i House of Pioneers, undervist av Mikhail Svetlov, en sovjetisk poet og dramatiker, journalist og krigskorrespondent. Selv på skolen studerte han intenst tysk. Etter å ha fylt atten år gammel gikk han inn i Moskva institutt for filosofi, litteratur og historie. N. G. Chernysjevsky. Imidlertid ble han straks trukket inn i hæren, hvor han måtte tjenestegjøre i mer enn seks år på Far Eastern Front. Der ble diktene hans utgitt i frontlinjer og militære aviser.
År senere kom han inn og ble uteksaminert i 1950 fra det filologiske fakultetet ved Moscow State University. Hans første oversatte og publiserte verk var fra det armenske språket, som ble utgitt i 1952. Senere var han engasjert i oversettelser av bare tysk litteratur. Mange verk av tyske forfattere, oversatt av Leo Ginzburg, er fra senmiddelalder og renessanse. Han var interessert i bøker som fortalte om tidene i den tretti år lange krigen 1618-1638, folklore for innbyggerne i Tyskland og diktere fra den tiden. Han var mannen som pustet liv i gamle manuskripter. Biografien til Leo Ginzburg indikerer at han døde etter operasjonen, i dårlig tilstand. Etter anestesi var han ikke bestemt til å våkne, og den 17. september 1980 døde den berømte sovjetiske oversetteren.
De motstridende synspunktene på det tyske folket fra forskjellige tider
Lev Vladimirovich, som studerte tysk fra en tidlig alder og skrev poesi, var ekstremt motstridende i sine litterære forutsetninger, slik det virket ved første øyekast. Når alt kommer til alt, gitt at han skrev bøker om antifascistiske emner, fylt med bitterhet og harme over gjerningene til Hitler og hans medarbeidere, da, i motsetning til dette, med hvilken skremmelse han behandlet verkene fra middelalderen i det gamle Tyskland og senere, frem til det XVIII århundre.
Den deprimerende følelsen som forårsaker et tungt sediment hos enhver person, følger Ginzburg gjennom hele prosaen hans. Han søker i bøkene sine å formidle atmosfæren i forhold mellom mennesker under krigen og tror at opplevelsenes bitterhet aldri vil bli vasket bort etter hvert. Den er for alltid innprentet i mange menneskers minne. Og tvert imot, ved å oversette tekstene til tyske diktere og forfattere, med datidens iboende tekst og drama, så det ut til at Lev Vladimirovich levde livet sammen med forfatterne igjen. Dette var filosofien om hans forhold til selve oversettelsesbegrepet og personligheten til en person.
Vi kan anta at Leo Ginzburg ønsket å avdekke essensen av den samme nasjonen med sitt arbeid. Vis at hver person har fantastiske og forferdelige egenskaper. Denne formelen gjelder hele nasjoner.
Oversettelser
De fleste verkene som er oversatt av ham fra tysk, gammeltysk og latin, regnes som de beste i dag. Lev Vladimirovich eide mesterlig ordet. Med en virtuos enkelhet beveget han seg i tid inn i den dype fortiden da disse eldgamle tekstene ble skrevet. Oversettelsene hans blir høyt verdsatt både i Russland og i Tyskland.
En kreativ tilnærming til oversettelser av Lev Vladimirovich innebar ofte en økning i tekstvolumet. For eksempel ble teksten til Parsifal minst doblet i volum. Og "Fugue of Death" av Pavel Celan i originalen består av 30 linjer, mens Ginzburg oversatte den til russisk med mer enn hundre linjer. Blant verkene hans er "tyske folkelodder" og de berømte "tekstene til vagene", dikt av tyske diktere, poesi og mange andre verk.
Carmina burana
Eller, som det oversettes, Codex Buranus er et opplyst manuskript på latin i form av en diktsamling og sanger. Denne samlingen inneholder sanger om forskjellige emner: lærerike, bankett, lærerike, satiriske, kjærlighet og liturgiske dramaer.
En av de største samlingene av verk fra middelalderske vagans og goliards interesserte Leo Ginzburg. Oversettelsen av dette verket regnes fortsatt som en av de nærmeste til originalen. Det høres bra ut på mange språk.
David Tukhmanov skrev albumet, inkludert en av sangene oversatt av Leo Ginzburg kalt "From the Vagans", eller som vi pleide å kalle det "Student's Song", "On the French Side …", eller bare "Student".
Anti-fascistisk journalistikk
I voksen alder var oversetteren Lev Ginsburg, i tillegg til å jobbe med gamle tekster, også engasjert i journalistikk. Han viet sitt arbeid til temaet blodig og undertrykkende fascisme, som viste seg å være nært knyttet til det russiske folks skjebne. Leo Ginzburg, som tegnet en parallell mellom fascisme og kommunisme, argumenterte i bøkene sine om temaet feighet, den smale tenkningen til folk under oket fra totalitære stater. Og tvert imot avsløringer og anger for å være involvert i hendelsene. For det jeg måtte se med egne øyne og passere gjennom hjertet mitt, og så på skrekkene fra andre verdenskrig. Hans publiserte bøker fikk særlig popularitet blant de som også gikk gjennom krigen.
Sitat fra boka "Bare mitt hjerte ble knust …":
Fascismens redsel er at den dreper allment akseptert moral, evige moralske standarder, sletter budene. Hva betyr den hippokratiske ed for en leirlege sammenlignet med en ordre mottatt fra noen Sturmbanführer?
kritikk
I en atmosfære av muggen totalitarisme under Sovjetunionen, ønsket mange publikasjoner ikke å gi ut Ginzburgs verk. Ved lykkelig tilfeldighet dukket likevel den utgitte boken "Otherworldly Meetings" ut i utgaven av magasinet "New World" i 1969. I denne boken beskrev forfatteren personlige intervjuer med toppen av Det tredje riket. Etter utgivelsen fikk boken en enorm popularitet. Slike avsløringer ble imidlertid ikke godkjent "ovenfra." Dette var nok en grunn til å skifte sjefredaktør. Slike aktuelle og hete temaer på den tiden ble ikke sensurert.
På den annen side uttrykte den tyske slaviske Wolfgang Cossack sin mening om arbeidet til Ginzburg. Etter hans mening tolket forfatteren feil begivenhetene som skjedde i Tyskland i førkrigstiden og under andre verdenskrig, og anklaget tyskerne for alle forbrytelser alene.
Den siste boken "Bare mitt hjerte var knust …"
Den siste boken, "Bare mitt hjerte ble knust …", skrevet av Leo Ginzburg, ble utgitt etter hans død. Dette var et spesielt vanskelig manuskript, siden skrivetiden falt sammen med det største tapet i en sovjetisk oversetter. Akkurat den gang døde kona til Leo Ginzburg, som han kjærlig kalte Buba.
”Jeg elsket å jobbe slik at hun var nær, slik at jeg, når jeg så opp, kunne se ansiktet hennes, nesten alltid skinne av vennlighet, ro og sjelden irritert, ondskap. Jeg kopierte mange ord og streker fra hennes vakre ansikt. ”
I følge mange lesere er denne boka full av barmhjertighet, medfølelse, tilståelse og nakenhet i møte med sorg. Forfatteren oppfordrer hele sin sjel til å være mer tolerant overfor kjære og slektninger, appellerer til menneskeheten i hver person. Sikkert at hans kones død introduserte en så subtil, men skarp note i manuskriptet.
Navnet på boka hans, Leo dikterte til sykepleieren før operasjonen, hvoretter han aldri våknet. Dette var linjer på tysk, og siterer Heinrich Heine, hvis verk så ofte ble oversatt til russisk. Denne linjen hørtes ut som Und nur mein Herz brak - "Bare hjertet mitt var knust."
