I gamle romaner, romanser og filmer om førrevolusjonært liv, er det uttrykk som ikke er karakteristiske for moderne menneskers tale. De gleder øret med sin melodiøse kraft, lydighet og høflighet. "La meg anbefale deg …", "Vil du ikke behage …", "Ikke klandre meg …" Disse setningene kjærtegner høringen på bakgrunn av helt andre neologismer og revolusjoner ("kult", "jeg går denne veien …"), som virker veldig moderne for noen og moteriktig, men faktisk lemlestende språket vårt.
Hva har retten å gjøre med det?
Med all den gode lyden av gammeldagse uttrykk, forstår i dag ikke alle meningen. "Ikke klandre meg" - hva er det? En oppfordring til hva? Den enkleste morfologiske analysen viser at roten "domstol" i kombinasjon med prefikset "dem-" (står foran den døve konsonanten "c") indikerer fraværet av en rettssak mot noen eller andres handlinger. I tillegg må det huskes at ordet "dommer" ikke bare gjelder rettsprosessen, men også for enkel refleksjon, overveielse av noen omstendigheter.
Dobbelt negasjon
Den samme roten har ordet "grunn", som betyr en høy analyse av situasjonen. "Ikke" og "demon-" danner gjensidig en dobbelt negasjon som kjennetegner det russiske språket. Dermed er uttrykket “ikke klandre”, uttrykt i en humoristisk og til tider alvorlig form, noe mer enn et kall til å tenke, resonnere, forstå og selvfølgelig unnskylde meg som et resultat. Det er faktisk forståelse som fører til tilgivelse for alle urett som er tenkt og virkelig fant sted.
Ironisk mening
Som nesten alle andre setninger, kan uttrykket “ikke klandre meg” brukes ikke bare som en alvorlig forespørsel om unnskyldning, men også i en figurativt ironisk forstand. En streng lærer kunne si det, og plukket opp stenger (i gamle dager ble selskapsstraff ansett som ganske vanlig). En vellykket partner i et kortspill kan også noen ganger be sine mindre vellykkede kompiser på omanbordet tilgi for lykken med å vinne. Men oftere enn ikke ble denne frasen brukt på alvor.
