Det politiske systemet fungerer som en helhet på grunn av at elementene som utgjør det hele tiden samhandler med hverandre. Men samtidig er det rett og slett ikke summen deres. Konseptet og strukturen i det politiske systemet er uadskillelig fra begrepet betydningen av hvert enkelt element. Derfor er det teoretisk delt av forskjellige grunner i komponentene.
Strukturen i et politisk system kan være basert på en forståelse av dens rolle. Deretter vurderes det fra perspektivet til den typen interaksjon oppstår mellom fag som spiller visse roller og er avhengige av visse mønstre.
I tillegg kan strukturen i det politiske systemet være basert på en institusjonell tilnærming. Dette skyldes det faktum at service til spesifikke behov og utføre funksjoner tilordnes hver institusjon.
Strukturen til det politiske systemet kan også avgrenses av stratifiseringsprinsippet. I dette tilfellet er det basert på rekkefølgen som noen grupper deltar i regjeringen. Som regel blir beslutninger tatt av eliten, gjennomført av deres byråkrati, og innbyggerne danner allerede sine egne maktinstitusjoner som representerer deres interesser.
Det faktum at strukturen i det politiske systemet er basert på forskjellige fundamenter indikerer den hierarkiske naturen til dets elementer. Det vil si at komponentene er organisert etter samme prinsipp som det hele. Og av dette følger det at det politiske systemet alltid består av flere undersystemer. Samspill med hverandre, de danner integritet.
1. Institusjonelt delsystem. Det ser ut som et kompleks av politiske, statlige og andre institusjoner som uttrykker interessene til ulike grupper og enkeltpersoner. De mest globale behovene i samfunnet realiseres ved hjelp av staten. Graden av fordypning og differensiering av funksjoner og roller innenfor dette strukturelle elementet bestemmer dens modenhet.
2. Det regulatoriske delsystemet. Det er et kompleks av alle normene som myndighetene utfører sine roller på. Dette er en slags regler som kan overføres muntlig til de neste generasjoner (skikker, tradisjoner, symboler), men som også kan fikses (rettsakter, konstitusjoner).
3. Det kommunikative delsystemet. Det ser ut som samspillet mellom politiske aktører som følger ovennevnte faste og ubestemte regler. Relasjoner kan bygges på grunnlag av konflikt eller enighet. De kan også ha et annet fokus og intensitet. Jo bedre organisert kommunikasjonssystem, jo mer makt er åpen for innbyggerne. Deretter går hun i dialog med publikum, utveksler informasjon med seg og svarer på kravene fra folket.
4. Det kulturelle undersystemet. Det er sammensatt av de prioriterte verdiene til hovednevnet, subkulturer som eksisterer i samfunnet, atferdsmønstre, mentalitet og tro. Dette delsystemet etablerer forhold mellom innbyggere og politikere, gir handlingene deres en universell gyldig mening, fører til harmoni, gjensidig forståelse og stabiliserer samfunnet som helhet. Av stor betydning er nivået på kulturell homogenitet. Jo høyere den er, jo mer effektive er politiske institusjoner. Hovedelementet i det kulturelle undersystemet er religion, som dominerer i et bestemt samfunn. Den bestemmer individers oppførsel, samhandlingsformene mellom dem.
5. Funksjonelt undersystem. Det er et kompleks av teknologier som brukes i politikken for å utøve makt.
Strukturen og funksjonene til det politiske systemet er uatskillelige fra hverandre, og ikke bare dets komponenter. Fakta er at funksjonen til hvert element implementerer ett spesifikt behov. Og alle sammen sørger de for at det politiske systemet fungerer som helhet.
