I dag anser mange at deres mening er den eneste riktige og ikke underlagt noen tvil. Eksistensen av en annen virkelighet, som på noen måter ikke ligner sin egen, avviser slike individer og er kritiske til den. Filosofer har gitt nok oppmerksomhet til dette fenomenet. Ved å undersøke slik selvinnsikt, kom de til visse konklusjoner. Denne artikkelen er viet til solipsisme som en manifestasjon av individuell bevissthet med en subjektiv sentrisk holdning.
Generelle konsepter
Det filosofiske uttrykket "solipsisme" kommer fra det latinske solus-ipse ("singel, selv"). En solipsist er med andre ord en person som har et synspunkt som uten tvil aksepterer bare en virkelighet: sin egen bevissthet. Hele den ytre verden, utenfor ens egen bevissthet, og andre animerte vesener er underlagt tvil.
Den filosofiske posisjonen til en slik person hevder utvilsomt bare sin egen subjektive opplevelse, informasjon behandlet av individuell bevissthet. Alt som eksisterer uavhengig av det, inkludert kroppen, er bare en del av den subjektive opplevelsen. Det kan hevdes at en solipsist er en person med et synspunkt som uttrykker logikken i den subjektive og sentristiske holdningen som ble akseptert i den vestlige klassiske filosofien i New Age (etter Descartes).
Teorienes dualitet
Likevel fant mange filosofer det vanskelig å uttrykke sitt synspunkt i solipsismens ånd. Dette skyldes selvmotsigelsen som oppstår i forbindelse med postulater og fakta om vitenskapelig bevissthet.
Descartes sa: "Jeg tror - det betyr at jeg eksisterer." Med denne uttalelsen, ved bruk av ontologiske bevis, snakket han om Guds eksistens. Ifølge Descartes er ikke Gud bedragere, og derfor garanterer han virkeligheten til andre mennesker og hele omverdenen.
Så en solipsist er en person som bare han selv er en realitet for. Og som nevnt over, er en person reell, først og fremst, ikke som et materiell legeme, men utelukkende i form av et sett bevissthetshandlinger.
Betydningen av solipsisme kan forstås på to måter:
- Bevissthet som en virkelig personlig personlig opplevelse som den eneste mulige innebærer bekreftelse av "jeg" som eier av denne opplevelsen. Tesene om Descartes og Berkeley ligger nær denne forståelsen.
- Selv med eksistensen av den eneste utvilsomme personlige opplevelsen, er det ingen "jeg" denne opplevelsen hører hjemme. "Jeg" er bare helheten av elementene i den samme opplevelsen.
Det viser seg at en solipsist er en paradoksal person. Solipsismens tofoldighet ble best uttrykt av L. Wittgenstein i hans logiske og filosofiske avhandling. Moderne filosofi er i økende grad tilbøyelig til et slikt synspunkt at den indre verden av "jeg" og individuell bevissthet ikke er mulig uten kommunikasjon av subjektet i den virkelige materielle verden med andre mennesker.
Stramme rammer
Moderne solipsistfilosofer forlater rammen av klassisk filosofi angående en subjektiv sentristisk holdning. Allerede i sine senere arbeider skrev Wittgenstein om insolvensen i slike solipsismeposisjoner og umuligheten av en rent intern opplevelse. I 1920 begynte oppfatningen å bli slått fast at folk i utgangspunktet ikke kunne være enige i solipsisme, foreslått på vegne av en annen person. Hvis en person anser seg separat fra andre, så når det gjelder egenopplevelse, vil solipsisme se overbevisende ut, men det er holdningen til en annen person som er en uttalelse om ekte opplevelse.
Hvilken stilling ga de berømte solipsistene fra fortid og nåtid uttrykk for?
Berkeley identifiserte fysiske ting med en kombinasjon av sensasjoner. Han trodde at ingen oppfatter kontinuiteten i ting, umuligheten av at de forsvinner blir gitt av oppfatningen av Gud. Og dette skjer hele tiden.
D. Hume mente at det fra et rent teoretisk synspunkt er umulig å bevise andre menneskers eksistens sammen med omverdenen. Mennesket trenger å tro på deres virkelighet. Uten denne troen er kunnskap og praktisk liv umulig.
Schopenhauer bemerket at den ekstreme solipsisten er en person som kan ta feil av den sinnssyke da han erkjenner virkeligheten til et eksepsjonelt “jeg”. En mer moderat solipsist kan være mer realistisk, og anerkjenner et supraindividuelt "jeg" i en viss form som en bevissthetsbærer.
Kant anser sin egen erfaring som konstruksjonen av sitt “jeg”: ikke empirisk, men transcendentalt, hvor skillene mellom andre og jeget blir utslettet. Når det gjelder “jeg” til den empiriske, kan det sies at hans indre bevissthet om egne tilstander innebærer ekstern opplevelse og bevissthet om uavhengige materielle objekter og objektive hendelser.
Psykologi og solipsisme
Moderne representanter for kognitiv psykologi, som Fodor J., mener at metodologisk solipsisme bør bli den viktigste forskningsstrategien innen dette vitenskapens felt. Dette er selvfølgelig en annen stilling enn den klassiske forståelsen av filosofer, i henhold til hvilken det er nødvendig å studere psykologiske prosesser ved å gjennomføre en analyse utenfor forholdet til omverdenen og dens hendelser sammen med andre mennesker. Denne posisjonen benekter ikke omverdenens eksistens, og fakta om bevissthet og mentale prosesser er assosiert med hjernens aktivitet som en materiell formasjon i rom og tid. Imidlertid anser mange psykologer og filosofer denne posisjonen som en blindvei.
