Mennesket er et sosialt vesen og kan ikke eksistere uten kommunikasjon. Og all kommunikasjon begynner med en appell, og det tilrådes å bruke en høflig form i en appell til samtalepartneren. I dag begynner en samtale med fremmede med ordene "mann", "kvinne", "jente", "respektert", "dame", "onkel" og lignende, som i hovedsak ikke er etikettnormer i det hele tatt.
Et annet alternativ for å starte en samtale med en fremmed kan være å gå glipp av samtalen, i dette tilfellet starter samtalen med setninger som "vær så snill (vennlig)", "tilgi" og lignende, som stort sett ikke høres veldig høflig ut. Og i den relativt nyere fortiden, for hundre år siden, for å starte en samtale, kunne man dra nytte av den respektfulle behandlingen av “sir” eller “madam”.
Fru og monsieur
Fru og monsieur er henholdsvis kvinnelige og mannlige former for respektfull behandling, som ble mye brukt i det pre-revolusjonære Russland fram til starten av anti-regjeringsprotester i 1917. For enkelhets skyld bruker vi i det følgende den maskuline formen for denne appellen, og antyder at alt som blir sagt gjelder likeverdig for den feminine formen av dette ordet.
Respektivt oppsto adressen "sir" mens den reduserte ordet "suveren" ved å forkaste den første stavelsen. Disse to begrepene, som er etikettappeller, har samme betydning, og den bokstavelige tolkningen av ordet "suverene" og følgelig "sir" er en gjestfri vert.
I hvilke tilfeller brukte du denne behandlingen?
Monsieur er en appell som ble brukt for å understreke respekten for samtalepartneren. Det meste ble brukt til intelligentsia, de øvre lagene i samfunnet - mennesker med "edelt blod" eller edelt edelt opphav. Som regel brukte ikke folk som ikke tilhører aristokratiske familier, til og med å være økonomisk sikre (for eksempel kjøpmenn), denne appellen. For dem i det keiserlige Russland var det imidlertid etikettappeller - for eksempel ordet "elskelig."
Dette ordet, samt begrepene "boyar", "lady" og "young lady", ble brukt når det var nødvendig å henvende seg til noen uten å oppgi navn og etternavn. For å referere til noen ved navn, som i dag, ble ordene "herre" og "elskerinne" brukt.
