Den tyrkisk-kurdiske konflikten er en væpnet konfrontasjon der den tyrkiske regjeringen deltar på den ene siden, og på den andre, Arbeiderpartiet for Kurdistan-partiet. Sistnevnte kjemper for å skape en uavhengig region innenfor Tyrkias grenser. Væpnet konflikt har utviklet seg siden 1984. Så langt er det ikke løst. I denne artikkelen vil vi snakke om årsakene til konfrontasjonen, kommandørene og partiets generelle tap.
forhistorie
Situasjonen som førte til den tyrkisk-kurdiske konflikten oppsto på grunn av det faktum at kurderne på begynnelsen av XXI århundre fortsatt er den største i antall mennesker som ikke har sitt eget statsskap.
Det ble antatt at problemet kunne løses etter undertegningen av Sevres fredsavtale, som ble avsluttet mellom landene Entente og Tyrkia i 1920. Spesielt sørget det for opprettelsen av et uavhengig Kurdistan. Men kontrakten trådte aldri i kraft.
I 1923 ble den avlyst etter inngåelsen av Lausanne-traktaten. Den ble vedtatt etter resultatene fra Lausanne-konferansen, og lovlig konsoliderte kollapsen av Det osmanske riket, og etablerte de moderne grensene til Tyrkia.
I løpet av 1920-1930-årene gjorde kurderne flere forsøk på å gjøre opprør mot tyrkiske myndigheter. De endte alle i fiasko. Den kanskje mest kjente gikk ned i historien som Dersim-massakren. De tyrkiske væpnede styrkene undertrykket brutalt opprøret som brøt ut i 1937, og fortsatte deretter til massepogromer og renselser blant lokalbefolkningen. Mange eksperter i dag evaluerer sine handlinger som folkemord. Ifølge forskjellige kilder ble 13, 5 til 70 000 sivile drept.
I 2011 ba den tyrkiske presidenten Tayyip Recep Erdogan offisielt om unnskyldning for Dersim-massakren, og kalte det en av de mest tragiske hendelsene i tyrkisk historie. Samtidig prøvde han å skylde på hendelsen på armenerne, som den gang bodde i Dersim. Denne uttalelsen provoserte raseri i forskjellige deler av landet, spesielt i Dersim selv.
Kurdisk oppstand i Irak
En annen storstilt hendelse som gikk foran den tyrkisk-kurdiske konflikten var det kurdiske opprøret i Irak, som fant sted i 1961. Med avbrudd varte det til 1975.
Det var faktisk en separatistisk krig som de irakiske kurderne førte under ledelse av sin leder av den nasjonale frigjøringsbevegelsen, Mustafa Barzani. Dette opprøret ble mulig etter monarkiets fall i Irak i 1958.
Kurderne støttet regjeringen til Abdel Qasem, men han levde ikke opp til håpene deres. Han bestemmer seg for å stole på arabiske nasjonalister, så han begynner å organisere åpen forfølgelse av kurderne.
Kurderne vurderer begynnelsen av oppstanden 11. september, da bombingen av deres territorium begynte. En 25.000 sterk hærgruppe ble introdusert. Den væpnede konflikten fortsatte med varierende suksess. I 1969 ble det til og med signert en fredsavtale mellom Saddam Hussein og Barzani.
Men etter 5 år brøt det ut en ny oppstand. Denne gangen var kampene spesielt harde og utbredte. Gjennom årene har den irakiske hæren styrket seg betydelig, og endelig undertrykt kurdernes motstand.
Hvem er kurderne?
Kurderne er et folk som opprinnelig bodde i Midt-Østen. De fleste bekjenner islam, det er også tilhengere av kristendom, yezidisme og jødedom.
Det er flere versjoner om deres opprinnelse. I følge det vanligste ble forfedrene kurtene - en krigersk stamme fra de fjellrike områdene i Atropatena, som er nevnt i mange gamle kilder.
Når man forstår hvordan tyrkerne skiller seg fra kurderne, kan man komme til den konklusjon at det ikke er noe felles mellom språkene deres. Kurdisk tilhører den iranske gruppen, og tyrkisk til turkic. Dessuten eksisterer ikke et eget kurdisk språk i det hele tatt. Forskere snakker om den kurdiske språkgruppen, som inkluderer Sorani, Kurmanji, Kulkhuri.
Kurderne har aldri hatt sin egen stat i historien.
Opprettelsen av Kurdistan Workers Party
I andre halvdel av 1900-tallet førte nasjonalisme blant kurderne til opprettelsen av PKK (Kurdistan Workers 'Party). Det var ikke bare en politisk, men også en militær organisasjon. Rett etter opptreden begynte den tyrkisk-kurdiske konflikten.
Opprinnelig var det en sosialistisk venstreside, men etter militærkuppet i Tyrkia i 1980 ble nesten hele ledelsen arrestert. En av partilederne, Abdullah Ocalan, tok tilflukt hos sine nærmeste støttespillere i Syria.
Opprinnelig var årsaken til den tyrkisk-kurdiske konflikten PKKs ønske om å opprette en suveren stat med kurderne. I 1993 ble det besluttet å endre kursen. Nå påføres kampen bare for å skape sin egen autonomi i Tyrkia.
Det bemerkes at hele denne tiden blir de tyrkiske kurderne forfulgt. I Tyrkia er bruken av språket deres forbudt. I tillegg er ikke tilstedeværelsen av selve nasjonaliteten anerkjent. Offisielt kalles de "fjell-tyrkere."
Begynnelsen av geriljakrigen
Opprinnelig utviklet konflikten mellom Tyrkia og PKK seg i form av en geriljakrig, som begynte i 1984. Myndighetene tiltrakk seg en vanlig hær for å undertrykke opprøret. I regionen der tyrkiske kurdere opererer, ble det innført en unntakstilstand i 1987.
Det skal bemerkes at de viktigste kurdiske basene var lokalisert i Irak. Regjeringene i de to landene inngikk en formell avtale signert av Turgut Ozal og Saddam Hussein, som tillot det tyrkiske militæret å invadere territoriet til et naboland, og forfølge partisanske løsrivelser. I løpet av 1990-tallet gjennomførte tyrkerne flere store militære operasjoner i Irak.
Ocalans arrestasjon
Tyrkia anser fangsten av den kurdiske lederen Abdullah Ocalan som en av dens viktigste suksesser. Operasjonen ble utført av israelske og amerikanske etterretningstjenester i Kenya i februar 1999.
Det er bemerkelsesverdig at Ocalan rett før dette oppfordret kurderne til å gå i våpenhvile. Etter dette begynte partikankrigen å avta. På begynnelsen av 2000-tallet opphørte fiendtlighetene i det sørøstlige Tyrkia nesten fullstendig.
Ocalan havnet i Kenya etter å ha blitt tvunget til å forlate Syria. President Hafez al-Assad, under press fra Ankara, ba ham om å forlate. Etter det søkte den kurdiske lederen politisk asyl, inkludert i Russland, Italia og Hellas, men til ingen nytte.
Etter fangsten i Kenya ble den overført til de tyrkiske spesialtjenestene. Han ble dømt til døden, som under press fra verdenssamfunnet ble erstattet av livsvarig fengsel. Nå er han 69 år gammel, og serverer tid på øya Imrali, som ligger i Marmarahavet.
Ny leder
Etter arrestasjonen av Ocalan ble Murat Karayylan den nye lederen for PKK. Han er nå 65 år gammel.
Det er kjent at han oppfordret kurderne til å unndra seg tjeneste i den tyrkiske hæren, for ikke å bruke det tyrkiske språket og ikke å betale skatt.
I 2009 anklaget det amerikanske finansdepartementet Karayylan og to andre ledere for Kurdistan Workers Party for narkotikahandel.
Aktivisering av separatistene
Igjen intensiverte separatistene i 2005. De begynte å operere igjen ved å bruke sine militærbaser i Nord-Irak.
I 2008 gjennomførte den tyrkiske hæren en storstilt operasjon, som ble anerkjent som den største på et tiår.
Tyrkerne lanserte en aktiv offensiv i 2011. Riktignok brakte ikke alle luftangrep og bombing av irakiske Kurdistan de ønskede resultatene. Innenriksminister Naim Shahin erklærte sågar behovet for innføring av tyrkiske tropper i Irak for å kjempe mot kurderne.
Alvorlig skade på PKK ble gjort i oktober. Som et resultat av en målrettet flyangrep på et av militærbaseene, ble 14 partisaner ødelagt, blant dem var flere ledere for Kurdistan Arbeiderparti.
En uke senere kjempet kurderne tilbake i Hakkari-provinsen. 19 militære fasiliteter som tilhørte den tyrkiske hæren ble angrepet. I følge offisielle uttalelser fra militæret ble 26 soldater ofre for angrepet. I sin tur hevdet Firat-nyhetsbyrået, som regnes som nær PKK, 87 døde og 60 sårede.
Fra 21. oktober til 23. oktober lanserte Tyrkia en annen serie med luftangrep på de påståtte stedene for de militære burgene fra kurderne i Chukurj-regionen. 36 separatister ble ifølge offisiell informasjon ødelagt. Kurder, samt overlevende partisaner, hevdet tyrkerne brukte kjemiske våpen. Offisiell Ankara avviste disse beskyldningene som grunnløse. En undersøkelse ble iverksatt med deltagelse av internasjonale eksperter, som fortsatt pågår.
Umuligheten av en våpenhvile
I 2013 formidlet Ocalan, som sonet sin livstid, en historisk appell der han snakket om behovet for å stoppe den væpnede kampen. Han ba supporterne om å gå over til politiske metoder.
Da ble det inngått våpenhvile for felles aksjon mot den islamske staten.
To år etter dette uttalte Kurdistan Workers Party imidlertid at de ikke så muligheten for å inngå våpenhvile med Tyrkia i fremtiden. Denne avgjørelsen ble tatt etter bombingen av Iraks territorium av det tyrkiske luftforsvaret. Som et resultat av denne luftangrepene ble posisjonene til både terrorister og kurder påvirket.
Operasjon i Silopi og Jizzra
I desember 2015 kunngjorde den tyrkiske hæren starten på en fullskala operasjon mot militantene fra Kurdistan Workers Party i byene Silopi og Jizra. Det ble deltatt av rundt 10 tusen politi og militære med støtte fra stridsvogner.
Separatistene prøvde å blokkere kjøretøyets inntog i Jizzrah. For å gjøre dette gravde de grøfter og bygde barrikader. Flere skytepunkter i boligbygg ble utstyrt, hvorfra forsøk på å storme byen ble reflektert.
Som et resultat tok tankene stillinger i åsene, hvorfra de begynte å beskytte posisjonene til kurderne, som allerede befant seg i byen. Parallelt stormet 30 pansrede kjøretøy for å storme et av distriktene i Dzhizra.
19. januar 2016 kunngjorde tyrkiske myndigheter offisielt ferdigstillelse av antiterroroperasjonen i Silopi. FNs høykommissær for menneskerettigheter, Zeid Raad Al Hussein, uttrykte bekymring for avskallingen av byen Jizra fra stridsvogner av det internasjonale samfunnet. Ifølge ham var blant ofrene sivile som bar kroppene til de døde under hvite flagg.
Nåværende situasjon
Konflikten pågår fortsatt. Forverringer forekommer fra tid til annen. Ingen av sidene har planer for ferdigstillelse.
I 2018 gjennomførte det tyrkiske væpnede styrker en ny operasjon. Denne gangen i den syriske byen Afrin. Hun fikk kodenavnet "Olive Branch".
Målet var å eliminere de kurdiske opprørsgruppene som var stasjonert i Nord-Syria, i nærheten av de sørøstlige grensene til Tyrkia. Historisk har disse områdene vært overveiende befolket av kurderne.
Den tyrkiske regjeringen utstedte en offisiell uttalelse der opprørsgruppene som var stasjonert i disse territoriene ble venstre venstre grener av Kurdistan Arbeiderparti. De ble beskyldt for subversiv og partisan aktivitet i dette området av landet.
