Det er veldig rart i den moderne verden, hvor til og med kommunikasjon er redusert til bruk av forkortelser og akronymer, å høre noe gammelt russisk navn eller et vakkert, men helt uforståelig ord. Hvis for barn fra det 21. århundre ordet "klasse", ytret med forskjellige intonasjoner, kan uttrykke glede, misnøye, godkjenning og til og med sympati, så var det for mennesker som levde selv på begynnelsen av det tjuende århundre, mer enn ett ord som beskrev alle disse følelsene på en tilstrekkelig fargerik måte.
Hva er glede?
Diktene fra de russiske klassikerne fra det nittende århundre er fulle av intrikate sammenligninger som dikterne beskrev musene sine. Et slikt ord er "glede." Dette er glede, glede.
Vi finner røttene i det gamle russiske språket, men til å begynne med hadde det en helt motsatt betydning. Dagens betydning av ordet "glede" er noe i nærheten av begrepene "søt", "sødme", "nytelse", etc. På den slaviske dialekten betydde det "salt, krydret." Over tid, etter å ha migrert til andre språk, fikk den en tolkning nær den moderne originalen.
Daglig bruk
Hvis du tenker på det, er ikke ordet "glede" substantivet som ofte ble brukt i hverdagen selv i forrige århundre. Snarere hadde det sammenheng med et mer intimt uttrykk for følelser, holdning og personlig oppfatning av foredragsholderen.
Dette kan være en appell til en kjær ("glede av mine øyne"). Så de kunne snakke om en viss type aktivitet:
Og til og med deg, mitt vers,
Du min vindfulle venn, glede mine dager
Du vil ikke gi sjelen til drømmene dine.
A. Maykov
Oftest ble dette ordtaket brukt av dramatikere. I sine verk bruker pennens mestere den i betydningen en ekstrem grad av glede, glede. Noen ganger kan du se det som en henvisning til noen eller noe som gir glede.
