Sentralisering og desentralisering er to styresystemer. Innenfor rammen av det første konseptet er det fastsatt at myndighetsmyndighet tar del i den generelle reguleringen av det offentlige liv. Sammen med dette søker hun å veilede territorielle myndigheters virksomhet, underordnet hennes direkte innflytelse mange eller alle aspekter av territorielt liv. Desentralisering av ledelsen gir et skille mellom aktivitetene til lokale og statlige myndigheter. Dette konseptet er noe relatert til begrepet "selvstyre", det er imidlertid ikke identisk med det. Desentralisering er et bredere konsept, med tanke på at det sørger for fullstendig autonomi av regioner, et føderalt system. Dessuten forutsetter selvstyre en obligatorisk avhengighet av en enkelt lovgivende makt. Samtidig er et slikt fenomen bare tillatt i en del av staten, for ett eller flere av dets territorier.
Opprinnelig hadde sentralisering og desentralisering ulik utvikling og distribusjon over hele territoriet. Gitt det utilstrekkelige antall kommunikasjonsveier, var en jevn økning i statsmakten med den påfølgende fordelingen av dens innflytelse på alle aspekter av landets liv umulig. Sammen med dette ønsket en viss del av befolkningen, som representerte de regjerende kretser, det. I dannelsen av et enkelt reguleringssystem så myndighetene et politisk og økonomisk virkemiddel for å utnytte massene.
Sentralisering og desentralisering ble isolert i de gamle undertrykkende statene. Så utnevnte myndighetene satraper (herskere) i separate provinser, krevde tropper og penger av dem. Samtidig kunne myndighetene ikke utøve kontroll over deres aktiviteter. Herskerne på deres territorier hadde nesten fullstendig uavhengighet.
Sentralisering og desentralisering i Romerriket var noe balansert. Til tross for det autokratiske systemet og det faktum at provinsene bare ble dannet for å opprettholde en enhetlig statsmakt, anerkjente staten selvstyre i byer og provinser.
Etter Romerrikets fall i hele Europa (med unntak av Byzantium) sørget ikke det politiske systemet for sentralisering. Dette var karakteristisk for mange stater på den tiden. Under føydalsystemet var det heller ingen betingelser for dannelse av et sentralt system. Sammen med dette satte den utviklende kongemakten seg for det. For eksempel oppnådde hun i Frankrike den største suksessen. Deretter dannet prinsippene for det franske monarkiet grunnlaget for republikken. Men under det republikanske statssystemet i Frankrike brukes også suverenitetsprinsippet. Ledelsesmyndighet er imidlertid under kontroll av en enkelt statlig myndighet. Samtidig er selvstyre underutviklet her.
Konsekvent sentralisering ble mulig først på 1800-tallet. Gunstige forhold ble dannet i løpet av denne perioden, spesielt kommunikasjonslinjer oppsto og var godt utviklet, telegraf og post fungerte korrekt.
Det skal bemerkes at visse statlige strukturer, i forbindelse med deres egenskaper, normalt bare kan eksistere under sentralisert styring. Disse strukturene inkluderer hæren, internasjonal handel, marinen og andre. Kommunikasjonsmidler (telegraf, postkontor), kommunikasjonslinjer (jernbane) kan heller ikke være uten tap gitt til myndighetene, hvis kompetanse strekker seg til et lite område. Eksistensen og utviklingen av disse områdene krever finansiering, som forvaltningen utføres i henhold til ett prinsipp, en makt.
