Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa er et viktig utdanningsorgan som har som hovedoppgave å opprettholde fred og stabilitet på kontinentet. Historien til denne strukturen har mer enn ett tiår. Men organisasjonens virkelige effektivitet har vært diskutert i lang tid. La oss finne ut hvordan Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa er, finne ut de viktigste målene og funksjonene, samt en kort historie om dens aktiviteter.
Skapelsens historie
Først av alt, vil vi finne ut under hvilke omstendigheter OSSE ble opprettet.
Ideen om å innkalle til et møte med statsrepresentanter som skulle utdype generelle prinsipper for internasjonal politikk i regionen, ble først uttrykt i Bucuresti i 1966 av representanter for europeiske land fra den sosialistiske leiren som var en del av ATS-enheten. Senere ble dette initiativet støttet av Frankrike og noen andre vestlige stater. Men det avgjørende bidraget ble gitt av Finlands stilling. Det var dette landet som foreslo å holde disse møtene i hovedstaden Helsinki.
En foreløpig konsultasjonsfase fant sted fra november 1972 til juni 1973. Møtet ble holdt av delegater fra 33 europeiske land, så vel som Canada og USA. På dette stadiet skjedde utviklingen av generelle anbefalinger om videre samarbeid, reglene og agendaen for forhandlingene ble utarbeidet.
Direkte det første møtet fant sted i begynnelsen av juli 1973. Det er fra denne datoen det er vanlig å følge med på OSSEs aktiviteter. På dette stadiet deltok utenriksministre fra alle europeiske land unntatt Albania og to nordamerikanske stater i diskusjonen. Kontaktpunkter ble funnet om store spørsmål, noe som gjenspeiles i de endelige anbefalingene.
På den andre fasen, som fant sted i Genève fra september 1973 til juli 1975, klargjorde representanter for de kontraherende land de viktigste punktene i felles samarbeid, slik at de ville møte interessene til alle deltakere så mye som mulig, samt koordinere alle omstridte spørsmål.
Den direkte signeringen av sluttakten fant sted i slutten av juli - begynnelsen av august 1975 i Helsingfors. Topplederne i alle de 35 kontraherende landene deltok i det. Den endelige avtalen ble offisielt kalt CSCE Final Act, og uoffisielt ble den vanligvis kalt Helsingforsavtalene.
Viktige bestemmelser i Helsingforsavtalene
Utfallsdokumentet til Helsingfors-avtalene konsoliderte offisielt resultatene fra 2. verdenskrig. I tillegg ble 10 hovedprinsipper for internasjonale juridiske forhold utviklet. Blant dem bør prinsippet om ukrenkbarhet av de eksisterende territorielle grensene til europeiske land, ikke-innblanding, likhet mellom stater, respekt for grunnleggende menneskelige friheter, nasjonenes rett til å bestemme deres skjebne være fremhevet.
I tillegg ble det utarbeidet generelle avtaler om forhold på kulturell, militær-politisk, juridisk og humanitær sfære.
Videreutvikling av organisasjonen
Siden den gang har Rådet for sikkerhet og samarbeid i Europa (CSCE) begynt å møtes regelmessig. Møtene fant sted i Beograd (1977-1978), Madrid (1980-1983), Stockholm (1984), samt i Wien (1986).
Noe av det mest ikoniske var møtet i Paris i september 1990, der toppledelsen i de deltakende landene deltok. Den vedtok det berømte Paris-charteret, som markerte slutten på den kalde krigen, signerte en våpenavtale og uttalte viktige organisatoriske spørsmål for videre konsultasjoner.
På Moskva-møtet i 1991 ble det vedtatt et dekret om menneskerettigheters prioritering framfor nasjonale lover.
I 1992, på et møte i Helsingfors, ble CSCE formatert på nytt. Hvis det tidligere var et forum for kommunikasjon mellom ledelsen i medlemslandene, begynte det fra det øyeblikket å bli en fullverdig permanent organisasjon. Samme år ble det introdusert et nytt innlegg i Stockholm - CSCEs generalsekretær.
I 1993, på et møte i Roma, ble det oppnådd avtaler om opprettelsen av en stående komité, der de deltakende landene sendte delegater til å representere.
Dermed begynte CSCE i økende grad å tilegne seg funksjonene i en kontinuerlig fungerende organisasjon. For å bringe navnet på linje med det virkelige formatet, ble det i 1994 i Budapest bestemt at CSCE nå skal kalles noe mer enn Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Denne bestemmelsen har trådt i kraft siden begynnelsen av 1995.
Etter dette fant betydelige møter med OSSE-delegatene sted i Lisboa (1996), København (1997), Oslo (1998), Istanbul (1999), Wien (2000), Bucuresti (2001), Lisboa (2002), Maastricht (2003), Sofia (2004), Ljubljana (2005), Astana (2010). Disse forumene diskuterte spørsmål om regional sikkerhet, terrorisme, separatisme og menneskerettighetsspørsmål.
Det skal bemerkes at Russland, OSSE, startet i 2003, har tatt en stilling som ofte skiller seg fra oppfatningen fra de fleste andre deltakende land. Av denne grunn blokkeres mange vanlige løsninger. På en gang var det til og med snakk om en mulig tilbaketrekning av den russiske føderasjonen fra organisasjonen.
mål
Hovedmålene som OSSE-landene setter seg er å oppnå fred og stabilitet i Europa. For å fullføre denne oppgaven er organisasjonen aktivt involvert i å løse konflikter mellom makter og i deltakende stater, kontrollerer spredning av våpen og gjennomfører forebyggende diplomatiske tiltak for å forhindre mulige konflikter.
Organisasjonen overvåker den økonomiske situasjonen og miljøet i regionen, samt overholdelsen av menneskerettighetene i Europa. Aktivitetene i OSSE er rettet mot å overvåke valg i deltakende land ved å sende sine observatører til dem. Organisasjonen oppfordrer til utvikling av demokratiske institusjoner.
Medlemsland
Europa har den største representasjonen i organisasjonen. OSSE har totalt 57 medlemsland. I tillegg til Europa er to stater fra Nord-Amerika (Canada og USA), samt en rekke asiatiske land (Mongolia, Usbekistan, Tadsjikistan, Turkmenistan, etc.) direkte involvert i denne organisasjonen.
Men deltakernes status er ikke den eneste som finnes i denne organisasjonen. Samarbeidspartnere er Afghanistan, Tunisia, Marokko, Israel og flere andre stater.
OSSE-organenes struktur
Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa har en ganske omfattende ledelsesstruktur.
For å løse de viktigste spørsmålene av global karakter, er toppmøtet for stats- og regjeringssjefer sammenkalt. Det er beslutningene fra dette organet som er av største betydning. Men det skal bemerkes at forrige gang et slikt møte fant sted i 2010 i Astana, og før det først i 1999.
I motsetning til toppmøtet møtes utenriksministerrådet hvert år. I tillegg til å diskutere de viktigste sakene, inkluderer oppgavene hans valg av generalsekretær for organisasjonen.
OSSEs faste råd er hovedorganet i denne organisasjonen, som jobber kontinuerlig og møtes hver uke i Wien. Han diskuterer spørsmålene som tas opp og tar beslutninger om dem. Dette organet ledes av den nåværende styrelederen.
I tillegg er OSSEs viktige strukturorganer parlamentariske forsamling, kontoret for demokratiske institusjoner og Forum for sikkerhetssamarbeid.
De første personene i OSSE er styreleder og generalsekretær. Vi vil snakke mer om betydningen av disse innleggene og noen av OSSEs strukturelle organer nedenfor.
Formannskapet i
Styrelederen har ansvaret for styring og organisering av dagens OSSE-aktiviteter.
Denne stillingen innehas av utenriksministeren i landet som leder OSSE i år. I 2016 utføres dette ærefulle oppdraget av Tyskland, noe som betyr at OSSEs utenriksminister F.-V. er styreleder for OSSE. Steinmeier. I 2015 ble stillingen inneholdt av representanten for Serbia, Ivica Dacic.
Formannens oppgaver inkluderer å koordinere arbeidet til OSSE-organer, samt å representere organisasjonen på internasjonalt nivå. For eksempel tok Ivitsa Dachich i 2015 aktiv del i å løse den væpnede konflikten i Ukraina.
Generalsekretær
Det nest viktigste stillingen i organisasjonen er generalsekretæren. Valget til denne stillingen avholdes hvert tredje år av Ministerrådet. Den nåværende generalsekretæren er italienske Lamberto Zannier.
Generalsekretærens autoritet inkluderer ledelse av organisasjonens sekretariat, det vil si at han faktisk er administrasjonssjef. I tillegg fungerer denne personen som representant for OSSE under fravær av den nåværende styrelederen.
Parlamentarisk forsamling
OSSEs parlamentariske forsamling inkluderer representanter fra alle de 57 medlemmene. Denne strukturen ble grunnlagt i 1992 som en interparlamentarisk organisasjon. Det består av mer enn 300 varamedlemmer, som er delegert av parlamentene i de deltakende landene.
Hovedkvarteret for denne myndigheten er i København. De første personene i den parlamentariske forsamlingen er formann og generalsekretær.
PACE har en stående og tre spesialiserte komiteer.
kritikk
Nylig har kritikken mot organisasjonen intensivert. Mange eksperter hevder at OSSE for øyeblikket ikke er i stand til å takle virkelig sentrale utfordringer og må reformeres. På grunn av beslutningenes art kan mange beslutninger støttet av et flertall av medlemmene bli blokkert av et mindretall.
I tillegg er det presedens når til og med de vedtatte OSSE-vedtakene ikke blir implementert.
